Knut Viggen (tekst og foto)

knut.viggen@lomedia.no

– Jeg forventer at vi som er ute på gulvet og skrur blir tatt litt mer seriøst, sier Jørgen Skårstad Mittet (23).

Han er styremedlem i montørklubben i Bravida Trondheim og en av åtte fra bedriften til stede på årsmøtet i Elektroarbeidernes Fagforening Trøndelag uka før denne utgaven av Nettverk gikk i trykken.

For Mittet er lønna aller viktigst og at den skal holde følge med prisstigninga og markedet. Kort sagt, økt kjøpekraft, som er et av hovedkravene til både LO og EL og IT Forbundet.

Det må til, mener han. Dyrtida koster.

Drømmen er å flytte til egen bolig. Foreløpig bor han hjemme og sparer penger. Hadde boligprisene vært lavere hadde han slått til og kjøpt hus eller leilighet.

– Det er enorm kostnadsvekst rundt omkring. Det merkes.

LES: Her er EL og IT Forbundets krav til LOK-forhandlingene.

Lønn og pensjon

Dag Arnar Wiggen (61) er en av veteranene, vara til klubbstyret, og kan se tilbake på 30 år i firmaet. Det var litt andre tider da han startet, sier han.

– Jeg synes lønnsinvået ikke har holdt helt tritt med utviklinga, synes også vi ble litt mer verdsatt tidligere, påpeker Wiggen, som alt i alt sier han har trivdes godt i bedriften gjennom tre tiår.

– I tillegg til lønn er jeg også opptatt av pensjon. Kanskje ikke først og fremst for egen del, - der føler jeg at jeg er relativt greit berga, men pensjon er enda viktigere for de unge, sier han og nikker i retning Mittet.

Motparten er sjefen deres

Et poeng med montørgjengen fra Bravida Trondheim er at sjefen deres, Øystein Ramsøskar, også er leder i hovedstyret i NHO Elektro. Dermed er han en av motpartens fremste representanter under forhandlingene på lands­overenskomsten for elektrofagene (LOK) med EL og IT Forbundets delegasjon senere i april.

– Jeg håper jo han kommer litt nærmere oss på gulvet igjen og er villig til å lytte til oss, sier Mittet.

Leder i montørklubben i Bravida, Trondheim, Jonas Strand, mener det ligger et ansvar på motparten.

– Forventningene mine er at arbeidskjøperne er seg bevisst sitt ansvar i forhold til dem de ansetter. Sørger for at det blir gode betingelser som gjør at de som jobber der vil fortsette i yrket. For det er ikke noen selvfølge, tror han.

Må tilrettelegge mer

Strand etterlyser også at det gjøres mer for å bedre kjønnsbalansen i det som til nå har vært en svært mannsdominert bransje.

– Jeg er veldig opptatt av bransjens kvinneandel, som er alt for lav. Det er små ting som skal til, men der må de også være seg sitt ansvar bevisst og gjøre noen grep. Det hjelper ikke å si at vi har gratis bind eller gravidbelter, for å ta et par eksempler. Det må en ordentlig reell satsing til. Det handler om å ha et yrke der det er arbeidsoppgaver som passer for alle, med tilrettelegging for mennesker etter deres egne forutsetninger.

– Så ønsker jeg også å heve statusen til bransjen. En del av det er selvfølgelig lønn, men det er jo også andre goder. At folk føler seg verdsatt i yrket. Det er faktisk de som jobber inn verdiene til bedriften.

– Tror du det blir vanskelige forhandlinger?

– Det blir krevende. Jeg blir veldig overrasket hvis ikke oppgjøret går til mekling. Og så håper jeg partene også er bevisst den frivillige meklingsperioden og bruker det rommet som ligger der. Det viste seg å være vanskelig å frontfaget og jeg tror ikke det blir noe lettere på forhandlingene våre, sier Jonas Strand.

Et bredt krav

På landstariffkonferansen for elektrofagene (LOK) i fjor ble prioriteringslista formulert ganske bredt og i motsetning til tidligere oppgjør ikke spisset til ett eller noen få hovedkrav.

Forslaget som fikk flertall på konferansen kom fra fagforeningen i Nordland og lyder: «Resultatet av oppgjøret skal gi forbedringer på områdene seriøsitet, lønn, velferd og reisemiljøet».

Forbundet kom i fjor også med en tariffpolitisk uttalelse etter at alle tre landstariffkonferanser var gjennomført. Det har de sammenfattet til en fempunktsliste der kravet om reallønnsvekst er listet som nummer én for alle forbundets overenskomster.

30 år siden siste streik

I år er det forøvrig 30 år siden sist det var streik på landsoverenskomsten. Det begynner å bli så lenge siden at det bare er noen få medlemmer igjen som husker de dramatiske dagene i 1996. En av dem som opplevde streiken er Dag Arnar Wiggen.

Konflikten varte i 54 dager og var den til da lengste lovlige arbeidskonflikten i noe LO-forbund etter 1945.