knut.viggen@lomedia.no
– For oss som har en litt slitsom arbeidshverdag er dette terapi. Og så får jeg rista litt på noen komfortmuskler, ler Merethe Øverland Shukla.
Merethe er leder i Telia-klubben og mor til tre. Det er travle hverdager med jobb, familie og fagforening, men hun er også hesteeier og er nesten hver dag i stallen på Brenninga gård i Maridalen.
Hjulpet på bena
Merethe er vokst opp i den samme dalen, men bor i dag på Skedsmokorset. Hest har hun drevet med siden hun var ti år gammel, men hvor viktig dette var for henne fikk hun virkelig erfare for fire år siden, da hun havnet på sykehus og fikk påvist en alvorlig sykdom.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Knut Viggen
– Jeg har Vaskulitt, en autonom systemisk tilstand, som går ut over forskjellige organer som lunge og nyrer. Jeg går på medisiner i dag, blant annet en cellegift, som jeg får hver sjette måned og i tillegg får jeg også kortison. Men det som hjalp meg på beina igjen var hesten, forteller Merethe.
Da hadde hun en annen hest, Savoy.
– Jeg måtte jo komme meg ut og stelle han. I begynnelsen greide jeg ikke alt og fikk hjelp av mannen min, så gikk det etter hvert bedre.
Men så ble hesten syk.
– Savoy var 23 år og jeg syntes det var litt fælt å ta han, men samtidig var det sånn at jeg følte at han ba meg om det, sier hun.
En liten «baby»
Det måtte bli ny hest. Og han som kom inn i livet hennes var en andaluser, opprinnelig fra Spania, som hun fant i Italia og fikk transportert til Oslo.
– Da han kom var han tynn og kjempestressa, det er han ikke lenger, konstaterer hun.
I Skandinavia er det en greie at jenter rir, i sør-Europa er det gutter og hest.
– Han her har vært en mannfolkhest. Sydueuropeerne er veldig strenge, men her på gården har han fått mye klapp og kos og blitt veldig mammadalt. Han er glad i mannen min også og så er han veldig glad i Trine (Hardy red. anm, distriktsleder i EL og IT), som snakker spansk til ham, for han er jo egentlig en spansk «prins». Vi kaller ham señor Condas, sier Merethe.
– Men egentlig er han jo en liten «baby».
(artikkelen fortsetter under bildet)
GA LIV: Da Merethe ble syk var det hestene som fikk henne på beina igjen. På Brenninga gård i Maridalen har hun sitt fristed fra jobb og verv i Telia-klubben.
Knut Viggen
Hun mener hestene er det som har fått henne hundre prosent tilbake i jobb igjen og det som gir henne overskudd, i tillegg til å være klubbleder og mor til tre.
– Sofie og Eirik er 25 og 23 år gamle og jobber som henholdsvis sykepleier og vernepleier i psykiatrien og så har jeg lille Aurora på åtte, hun er ofte med meg i stallen.
– Hest gir deg en ekstrem mestringsfølelse, det er et stort dyr på et halvt tonn som du skal kunne håndtere.
På stallen nesten hver dag
Merethe er på stallen nesten hver dag.
– Jeg har en venninne som er paleontolog, vi deler på pass og stell, jeg eier han, men vi deler på utgiftene, sier Merethe.
Med frakt, veterinær og moms kom Conde på rundt 80.000 kroner
– Jeg fikk ham på billigsalg, sier Merethe, som mener hun måtte ha betalt det dobbelte skulle hun ha fått samme type hest i Norge.
(artikkelen fortsetter under bildet)
KOSEGUTT: Merethe gir den 12 år gamle vallaken et eple og El Conde spiser tålmodig av hånda hennes. – Han er en mammadalt, men er egentlig glad i alle, sier hun.
Knut Viggen
Det er driften som koster mest. På Brenninga tar de 4.000 kroner i måneden og da får hestene alt de orker å spise av høy. Så kommer kraftfor og godsaker, som epler og gulrøtter i tillegg.
– Noen kan kanskje synes at det er dyrt?
– Tenk på all gleden det gir. Og så hadde det kosta fryktelig mye mer å gå til psykolog. Dette her er både psykologi og fysioterapi på en gang, avslutter Merethe.
